Kjevekirurgi #4 - En måned etter

Hei! Nå har jeg lenge vurdert om jeg skal lage dette innlegget og når den rette tiden til å legge det ut er. Som sikkert en del vet, så har jeg endelig fullført operasjonen jeg har så lenge ventet på, og den kunnne ikke komme på et bedre tidspunkt. Til de som ikke vet: jeg opererte kjeven 2. januar. Det er nå litt over èn måned siden jeg opererte (5 uker), og jeg skjønner helt ærlig ikke hvordan jeg har klart å holde ut denne måneden! Dette blir et LANGT innlegg, og er mest ment for de som selv skal operere kjeven (eller lignende).

Før dere leser, så må jeg advare om kanskje noen ikke så flatterende bilder. Folk kommer sikkert også til å lure på hvorfor jeg legger de ut, fordi det er egentlig veldig privat.Jeg vil bare poengtere det at de fleste jeg kjenner vet om hva jeg har gjort, og nå er det bare morsomt for meg å se bildene.
I tillegg, så vet jeg selv hvor mye jeg lurte på om denne operasjonen før jeg ble lagt under kniven, og jeg brukte mesteparten av tiden før jeg ble innlagt til å søke på blogger, youtube, instagram, og andre steder til å finne ut all mulig informasjon om hva jeg kunne forvente. Det var spesielt vanskelig å finne noen i Norge, noe jeg fortsatt synes er ganske frustrerende siden helsevesenet og operasjonmetodene er tydeligvis annerledes i Norge enn for eksempel i USA. Også er det vanskelig å finne folk på min egen alder som har operert. Mange vil forberede seg best mulig før de opererer, fordi det regnes som en små operasjon, men med en tøff "restitusjonstid". Derfor er det veldig naturlig at man vil vite mest mulig, så det ikke kommer ubehagelige overraskelser etterhvert. Jeg fikk vite en del fra før av, men føler det at jeg kunne ha lært og lest mer, og forberedt meg mer på hva som kom til å skje. Jeg har hatt et par av de ubehagelige opplevelsene som regnes som helt normale. 

Dag 0-7 

Dette er da de første 8 dagene etter operasjonen, som var helt klart de verste og ekleste. 

De flyttet underkjeven min nesten 10mm (1 cm) bakover og litt til høyre. Jeg ble lagt inn på Haukeland Sykehus 2. januar tidlig om morningen, og jeg var nr. 2 i køen. Jeg måtte vente et par timer på å bli trillet inn i operasjonsstuen. Jeg tror at de fleste som har operert vet hvor lenge den ventetiden føles som, og når du først får beskjeden om at du er klar til å opereres så innser du hva som virkelig kommer til å skje. Jeg var et nervevrak, men heldigvis så fikk mamma vært med meg helt til det øyeblikket narkosemaskinen ble slått på. Når man blir trillet inn i operasjonsstuen så får man beroligende medisiner intra-venøst som gjør en litt vel tåkete før man blir lagt til søvne. Å få narkose må være den rareste følelsen jeg har opplevd . Man sovner nesten uten å vite det selv, og plutselig våkner man med en blanding mellom helt sinnsykt happy, med masse morfin i kroppen, litt overtrøtt og med en litt "høy på livet"-følelse. Jeg var drittglad når jeg våknet over at jeg ikke hadde hovnet opp så mye, og at jeg kunne smile og snakke tydeligere enn jeg hadde trodd. Jeg tegnet også skyskrapere på et papir, lo sinnsykt mye og syntes alt var veldig chill. Etter hvert så begynte jeg å kjenne drenene de hadde puttet i munnen min (de suger opp blodet fra operasjonssåret), og den gigalange tuben som går gjennom nesen og ned til magesekken (hvis jeg ble kvalm og måtte spy, så skulle den hjelpe meg å puste og få det opp). 

(Unnskyld for detaljer) Det tok ikke lang tid før jeg begynte å kaste opp gammelt blod som de kalte det, både på oppvåkningen, på vei opp fra oppvåkningen og oppe på rommet. Resten av dagen husker jeg ikke så veldig mye av. Husker bare at de presset mye mengder med smertestillende, morfin, glukose, kvalmestillende og mye mer. Jeg husker også at jeg ble dårlig av den "slangen" som gikk inn i nesen, og at de måtte dra den ut midt på natten. Jeg ble utrolig godt tatt vare på av sykepleierene der, og det er faktisk første gang jeg har innsett hvor mye sykepleiere fortjener respekt for det de gjør og ser hver dag. Heldigvis lå jeg der bare en natt, og neste dag fikk jeg Paralgen forte, tok røntgen og ble sendt hjem. Den dagen sov jeg veldig lenge pga. dosen Paralgen forte som jeg hadde fått.

Når man har kommet over narkose, medisin og smertestillende-sjokket, så inntreffer det en skikkelig dyp depresjon der du innser at munnen din kommer til å være låst i 6 uker, og det har bare gått 3-4 dager siden operasjonen. Jeg gikk rundt i leiligheten og gren hele tiden for jeg var helt fortvilet om hvordan jeg kom til å overleve dette. Det var et utrolig stort press i kinnene og haken, og bare det å smile og snakke var å bli helt utslitt av. Heldigvis gikk den første uken fort, og etter 9 dager tok jeg mine første skritt ut blandt resten av hverden,, og etter 11 dager kom jeg tilbake på skolen. 

Dag 8-13
 
Etter hvert begynte jeg å se ut som meg selv igjen og begynte å lære meg å smile, begynte å lære hva jeg skulle spise igjen, pusse tenner, hvordan jeg kunne ligge best mulig om natten og andre, diverse ting. Det ble lettere for meg å gjøre hverdagslige ting også, men trening må jeg holde meg unna mens kjevelåsen er på. Jeg må da innrømme at jeg har vært med i en ballett-time og en jazz-time, sånn halvveis. Jeg får ikke lov til å hoppe og løpe, og det har jeg holdt meg unna. Har også oppdaget et par ting jeg ikke kan spise og som jeg blir dårlig av, det er som oftest ting med tomater og paprika i og veldig sterk krydret. Siden jeg ikke får i meg noe annet enn væske pga. kjevelåsen så er det nesten ingenting annet enn syre i magesekken. Hvis jeg spiser ting som inneholder mer syre blir jeg utrolig dårlig, noe jeg lærte på den dårlige maten når mamma lagde suppe med søtpoteter og grillet paprika. Jeg var oppe og spydde om natten, og det er helt forferdelig når kjeven er låst igjen. Heldigvis er alt jeg får i meg flytende, så det som kommer inn flytende forblir flytende. 

Det er også veldig vanskelig å holde på muskler og vekt når man går på kun flytende kosthold. Jeg hater å gå på gaten i dag og møte folk jeg ikke har møtt på lenge. Jeg har gått nesten 5kg ned i vekt siden jeg opererte, og det er mye for å være meg. Det er trist å se at de musklene man har opparbeidet lenge, forsvinner veldig fort. Man ser veldig godt at jeg er blitt nesten litt spinkel på beina, rumpen, magen og armene.

Etter to uker skjer det egentlig ingen særlige forandringer. 


Før - etter, sideprofil. 

Dette er utrolig gamle bilder, men jeg fant ingen nyere der underbittet var mer synlig. Det var verre enn dette mot slutten da tennene mine presset seg utover pga. reguleringen. Men du ser forandringen godt allikevel. 



Jeg er veldig takknemlig for å kunne ha gjort alt dette på dette tidspunktet, og for det at jeg er ferdig med det verste nå. I dag har det gått fem uker, og jeg skjønner ikke selv hvordan jeg har kommet meg gjennom dette. Hver eneste dag har vært en utfordring for, enten om det er psykisk eller fysisk så er det alltid noe nytt, og det er ikke alltid det er noe positivt, men jeg skal absolutt ikke klage, for det de har gjort på Haukeland veier opp for alt. Jeg er veldig paranoid (det har jeg alltid vært), og henger meg fort oppi følelser som endrer seg og detaljer. Jeg ser for meg hvordan ting skal se ut selv om det ikke alltid er sånn i realiteten, så ser jeg for meg det verst tenkelige og ofte ender det opp med krise emosjonelle sammenbrudd. Også er det med mat og spising et problem. Det er bare nå jeg merker hvor lite energi overskudd jeg har. Etter en stund merker man at stavmikset avokado, søtpotet, kylling og mais ikke er nok for energien, og det går utover humøret. Jeg er aldri helt mett, og kan lett bare begynne å gråte av det at jeg savner mat så sinnsykt mye. Men jeg skal absolutt ikke klage, for det er kun en uke til kjevelåsen skal av.

Før - etter, nr 2. 


Samtidig så vet jeg at det kommer til å ta en god stund før jeg kan spise hard og ordentlig mat, og de paranoide anfallene kommer ikke til å stoppe med det første. Neste innlegg kommer i løpet av et par dager, skal skrive litt mer om mat og vekttap og alt sånn. 

Hadetbraa! 


 

3 kommentarer

Emilie Toen

06.02.2014 kl.00:04

<3<3<3 du er fin

Kristine Gullaksen

06.02.2014 kl.07:09

Åå, du er nydelig!! Stolt av deg vennen min

Tori Tronstad

06.02.2014 kl.14:56

Du skal vite at du er sterk! Utrolig bra innlegg :)

Ingrid Kristine

06.02.2014 kl.16:46

Jeg har tenkt å ta den samme operasjonen. Men kirug legen jeg går til, sier at jeg får ikke gjordt noe med det, før jeg fyller 18. Så jeg må vente i to år..

Jeg får en god stund til å tenke igjennom om jeg virkelig vil ta operasjonen da, men jeg sliter veldig med selvtilliten min. :/

Skriv en ny kommentar

paula pl

18, Bergen

Heihei! Jeg er en jente som bor i Bergen, men kommer opprinnelig fra Riga, LV! Blogger om alt som faller meg inn og så ofte jeg kan! Elsker dans, det er livet mitt!

Kategorier

Arkiv

hits